Hvorfor ville Norge ha sitt eget skriftspråk?

I 1814 kunne ikke nordmenn lese eller skrive norsk, for det fantes ikke et norsk skriftspråk. De måtte lese og skrive dansk. Til og med den norske Grunnloven ble skrevet på dansk. Å utvikle et eget norsk skriftspråk ble viktig for å skape felles, norsk identitet og selvfølelse etter at Norge ble selvstendig nasjon.

Les mer

Du kan også spørre hvorfor burde vi beholde dansken?

- Det ville bevare det kulturelle fellesskapet med danskene, som hadde en mye rikere kultur enn Norge, og som vi i større grad kunne ta del av om vi pratet samme språk. Ved å bevare skriftspråket, ville vi kunne lese felles litteratur. Også, hvorfor ville man ha samnorsk? Tanken om å redusere skilnadene mellom dei to skriftspråka bokmål og nynorsk slik at dei etter kvart kunne vekse saman til eitt, hadde vore framme alt i 1880-åra. Tanken kom til å prege rettskrivingsreformene til og med læreboknormalen av 1959.

Dessuten, hvordan startet språkdebatten?

Folk begynte å stille spørsmål rundt hvorvidt Norge skulle ha et eget norsk skriftspråk. For språket var tross alt et uttrykk for folkesjelen. Det var mange som ønsket å etablere et eget norsk skriftspråk. Samtidig var det også store uenigheter rundt hvordan dette skulle skapes. Hvem startet språkdebatten? Bakgrunnen for både Knudsen og Aasen var nasjonalromantikken og språkdebatten i 1830-åra. Da ble det et problem at vi ikke hadde et eget, norsk skriftspråk, men brukte det danske. Henrik Wergeland startet det hele ved å ta opp norske ord og former i diktninga si, noe han ble kritisert for av P.A.

Hva skjedde i 1885 i Norge?

Da vedtaket om jamstilling ble fattet i 1885, var det 78 stortingsrepresentanter som stemte for, alle fra Venstre, og 31 som stemte mot, alle så nær som to fra Høyre. 137 år etter jamstillingsvedtaket har over en halv million nordmenn nynorsk som førstespråk. Hva er talespråk? Talespråk er den form av språket som består i muntlig tale, altså artikulerte lyder.

Hvilket språksyn hadde PA Munch?

Historikeren P. A. Munch (1810–1863) foreslo at man skulle ta utgangspunkt i én norsk dialekt, en av de "reneste". Denne dialekten skulle man systematisk sammenholde med norrønt og på denne måten rekonstruere og konstruere et skriftspråk. Hvem ville fortsette å skrive dansk? Enkelt sagt var det tre veier man diskuterte: å fortsette å skrive dansk • å fornorske det danske skriftspråket gradvis • å skape et helt nytt skriftspråk basert på én norsk dialekt. De «danomane», slik som P. A. Munch, og andre i kretsen rundt Johan Sebastian Welhaven, ville holde på det danske skriftspråket.

Også, hva gjorde svartedauden med språket?

Mellomnorsk tok gradvis over for det norrøne språket etter svartedauden hadde herjet landet omkring 1349. Talemålet i Norge hadde da begynt å endre seg betydelig fra den klassiske norrøne grammatikken, og det innfløkte norrøne bøyingssystemet ble kraftig forenklet.