Hva skjer i en setning når den har en preposisjon?

Sier vi Boken ligger på bordet, forteller preposisjonen på noe om forholdet mellom boken og bordet. På samme måte uttrykker setninger som Dressen henger i skapet og Skiene står i kjelleren forholdet mellom dressen/skapet og skiene/kjelleren. Setningen Han kommer om to timer sier noe om forholdet mellom to tidspunkter.

Les mer

Hvilken ordklasse tilhører ordet dem?

Ahmadi	ordklasse substantiv, egennavn
at	ordklasse subjunksjon
av	ordklasse preposisjon
av og til	frase
avlive	ordklasse verb form infinitiv bøyning avlive, avliver, avlivet, avlivet

Hva er ifht? Ift. er en forkortelse for 'i forhold til'.

Hva betyr å forholde seg til?

Forholde seg til betyr tilnærme. Deretter, hvordan forkorte for eksempel?

A
f.	født/fødd
feb.	februar
f.eks.	for eksempel
fhv. (bokmål)	forhenværende

Man kan også spørre hvorfor heter det på hamar?

Når på blir brukt foran bynavn som Hamar og Lillehammer, bryter dette med den språkbruken som normalt gjelder for bynavn, ifølge Torp. - Her er det imidlertid naturlig å bruke på fordi bynavnet sier at stedet opprinnelig lå oppe på noe, nemlig en fjellhammer, sier han. Er det på eller i Island? Heter det «på Island» eller «i Island»? Språkrådet anbefaler sterkt å skrive «på Island». Mønsteret «i + statsnavn» står sterkt, men noen unntaksløs regel har det aldri vært. Det er ikke noe argument i denne sammenhengen at Island er en selvstendig stat og ikke bare en øy.

Tilsvarende, hvorfor sier man på lillehammer?

«Grunnen til at bynavn og bydelsnavn får på foran seg, er ofte at de er gamle gårdsnavn.» Dette ifølge Språkrådet. Men jeg mener nå at det bare er én dommer i en sak som dette, og det er lokalbefolkningen selv. Det er det de bruker – det de sier og skriver – som er «rett». Tilsvarende, er det i eller på? Det er ofte vanskeleg å vita om ein skal seia «i» eller «på» om ein stad. Tommelfingerregelen er at ein seier «i» om dei fleste stadene, men at ein seier «på» om nokre typar stadnamn, som til dømes namn på øyar, vidder og fjell.

Hvilke fem konjunksjoner har vi?

Konjunksjoner på norsk er og, både – og, eller, enten – eller, verken (i bokmål og riksmål også hverken, i nynorsk også korkje) – eller, men, for og så.